22/7 er et arr i språket

Foto: Øyvind Bye Skille/NRK

Tiden leger ikke alle sår. Tiden leger heller ikke alle ord. 22/7 vil være et arr i språket.

Sitatet er Lars Saabye Christensen sitt, frå Dagbladet 30. juli 2011.

Det rives skorpe av mange menneske sine sår desse vekene fram mot sommaren 2012, denne tida fram mot eittårsdagen for det mest uforståelege; massemordet av unge, uskuldige menneske. I tillegg til at det er enkeltmenneske sine sår, er det òg eit sår i det norske samfunnet - og det vil bli eit arr i historia vår i all tid.

Eg har kun i periferien fulgt med i rettssaka, det er sjølvsagt mest komfortabelt - tenkje at det ikkje er nauddsynt, eller at det ikkje spelar noka rolle om eg held meg utanfor. Men sjølvsagt er det viktig å ta del i dette. Å prøve å ta innover seg, å prøve å forstå korleis ein person kunne gjere så mykje skade, å lære av historia og bidra til at noko liknande ikkje skal skje igjen.

Kristopher Schau skriv slik i Morgenbladet:

Så, for siste gang, la oss da for guds skyld høre etter hva han har å si, så vi kan gjenkjenne det, og slå hull i verdensbildet hans med fakta. Neste gang et oversett barn fra vestkanten blir forelsket i en brun fellesskapsfølelse på internett, har han forhåpentligvis allerede noen kritiske stemmer i hodet, som kan stoppe ham.

Arret skal vi leve vidare med. Vi må hugse kvifor vi har arret, vi må lære å unngå så store skader til ein annan gong, og vi må forstå at alle vi som er ein del av samfunnet har eit ansvar. Ansvar for haldingane våre, ansvar for å sjå heilheta og å inkludere.

Eg tilrår artiklane Schau har skrive frå rettssaka. Observasjoner som rekkjer vidt og som sett nyttige tankar i gang.

Audrey Niffenegger: Den tidsreisendes kvinne

Dette er andre boka jeg leser av Audrey Niffenegger på kort tid. Den tidsreisendes kvinne var hennes debut som romanforfatter.

Verden ville vært et fattigere sted uten Niffeneggers fantasi, tenker jeg. Forfatteren bruker fenomener som det allerede er spunnet myter rundt. I Mørkets symmetri var det tvillinger, i denne boka er det tidsreiser.

Tidsreiser har noe spennende og eventyrlig ved seg. Hvem husker vel ikke brødrene Dahls tidsmaskin?

Denne forfatteren greier å bruke disse fenomenene svært så kreativt. Imponerende kreativt. I tillegg blir det fantastiske og absurde også troverdig fordi hun komponerer fantasien og realismen så godt i en helhet.

Hovedpersonene er Henry og Clare. Han reiser fram og tilbake i tid, og hun er hans tidbundne kjæreste.

Det er slik en vakker kjærlighet som beskrives mens tragedien males i bakgrunnen. For Henry dumper opp i farlige situasjoner - naken ligger han plutselig på bakken. Noen ganger blir han banket, og en gang holder han på å fryse ihjel.

Langt mer idyllisk er det når han dukker opp i en blomstereng ved Clares barndomshjem. Henry kommer til Clare iflere ganger i hennes barndom og oppvekst. Han vet at hun blir hans kjæreste og kone, hun aner det.

Jeg greier ikke å holde orden på årstall og hovedpersonenes aldre i denne boka. Og kanskje er ikke det så viktig heller. Det mer understreker kaoset enn det kompliserer.

Dette er en fabelaktig historie, og gripende. Jeg liker imidlertid enda bedre Mørkets symmetri og leken med mørket i den fortellingen. Uansett ønsker jeg meg flere bøker av det sære og fascinerende slaget fra Niffenegger.

Jón Kalman Stefánsson: Himmelrike og helvete

Denne gongen var Bokdamene på Byneset svært samde. Det vart tommel opp for Jón Kalman Stefánssons Himmelrike og helvete.

Islendingen Stefánsson skriv om eksistensen. Kva lever vi for? Når er livet ikkje lenger verd å leve?

Hovudpersonen, gutten, mistar den beste vennen sin, Bárdur. Bárdur og gutten hadde ein felles lidenskap - litteraturen. Bøkene tok dei med inn i poesiens vakre, vemodige verd. Uten deg finnes intet skjønt for meg ...

Vi er på Island for hundre år sidan. I fiskeværet ligg båtane på land og venter på vêret. Plutseleg er tida der - dei skal ro ut. Bárdur greier knapt å rive seg laus frå dikta då mannskapet blir kommandert på plass.

Det blir kjærleiken til bokas vakre ord som blir Bárdurs banesår. Han gløymer skinnvesten sin. Ute på havet i vind og uvêr er det den visse død.

Gutten kjemper - vil ikkje tru at han mistar vennen. I tida etterpå ser han ingen grunn til å leve vidare. Uten deg finnes intet skjønt for meg ...

Gutten må likevel levere den skjebnesvangre boka til eigaren. Det skylder han sin beste venn. I møtet med seg sjølv gjennom det karrige landskapet og etterpå i møta med nye menneske, ser gutten ein ny veg.

Jón Kalman Stefánsson overbeviser som ein poetisk historieforteljar. Dette er ein roman som rører og er full av språklege godbitar.

Film: En mann som skriker

En mann som skriker er en stillfaren film, men med svært dramatiske undertoner.

Livet er tilsynelatende rolig og stabilt på luksushotellet i en by i Tsjad der far og sønn, Adam og Abdel, jobber. Adam har en posisjon som tidligere svømmemester i det sentrale Afrika, og tiltales gjerne mester. Abdel er ung og vital og aktiverer turisene på hotellet i bassenget.

Kilde

Imidlertid er forandringer under opprulling. Hotellet får nye eiere og opprøret i landet tilspisser seg stadig. Adam kommer i et etisk dilemma, og valget han tar får alvorlige følger.

Mahamat-Saleh Harouns film inneholder så mye; følelsen av å bli gammel og utdatert på arbeidsmarkedet, forholdet mellom forelder og barn, forholdet mellom ektefeller, plikt og lojalitet overfor myndighetspersoner, egen identitet og moral når problemene spisser seg.

Haroun framstiller det sensuelle med å spise vannmelon, og det komiske i situasjonen der naboen kommer på døra for å låne matvarer.

Filmen vant juryens pris i Cannes i 2010. Den anbefales!

Takk, sol

Sola en vårkveld gjør det grå nabohuset gyllent,
forgyller drømmene mine,
sier at alt er mulig.

Gule, oransje, røde og rosa gulldrømmer. Mine.

Audrey Niffenegger: Mørkets symmetri

Å være tvilling står for meg som både spennende og, ja ... klamt. Tvillingenes tosomme verden; to som forstår hverandre, ligner hverandre, som kan ekskludere resten av universet - og som på den andre siden sitter fast i hverandre og ubønnhørlig blir forbundet med den andre.

Julia og Valentina er eneggede tvillinger, det samme er deres mor og hennes søster, Edie og Elspeth. Vi får innblikk i fellsskap, lengsel etter å bryte ut og lengsel etter å finne sammen igjen.

Det er en fantastisk historie Audrey Niffenegger ruller ut. Fantasi som er så bundet til realiteter og en troverdig framstilling, at det kanskje kunne skjedd?

På nabotomta til bygården der Elspeth og kjæresten Robert bor ligger en gammel og uendelig stor gravlund, Highgate. Gravkammeret til Elspeths familie ligger på gravlunden, og snart dør Elspeth og blir lagt i graven.

Julia og Valentina arver tante Elspeths leilighet. Under bor den sørgende Robert, som skriver doktoravhandling om Highgate og jobber på gravlunden som guide. Over bor Martin, som har utrolig mange tvangsforestillinger og nettopp er blitt fraflyttet av sin nederlandske kone. Hit flytter tvillingene, fra Lake Forest, USA, til London på de britiske øyer.

En kirkegård, tvillingkomplikasjoner, tvangshandlinger, en sjel som ikke vil dø, kjærlighet og forelskelser. Å lese denne boka er som å dukke inn i den mest spennende, utrolige historie - og det blir ikke for mye. Det blir ikke for mye. Det blir bare bra. Anbefales!

Boka fant jeg på et av mine yndlingssteder, Trondheim folkebibliotek, da jeg lette etter en annen bok. Ut kom jeg med en bok med to hvitkledde tvillingjenter plassert i relativt antikke og mørke omgivelser på omslaget.

Daniel Glattauer: Den syvende bølgen

Kva skjer med Emmi og Leo når den sjuande bølgja kjem? Den sjuande bølgja skal vere vanskeleg å berekne, vanskeleg å forutsjå. Sjølv på stille, blankt hav - liksom ut frå ingenting: Svusj! Ein mistar årer, - eller gangsyn og fornuft om ein plasserer den sjuande bølgja i relasjonane mellom menneske.

Forelsking og fascinasjon, bølgjer av spenning og tiltrekking. Men innimellom blir ein tjora til brygga, og alt roar seg.

Emmi. Leo. Førre boka slutta med at mannen til Emmi, Bernhard, oppdaga e-postkorrespondansen. Bernhard skriv til Leo og ber om at han må møte Emmi og at det kanskje ender med at forelskinga på den måten brenn ut. I staden takkar Leo ja til eit jobboppdrag og drar til Boston.

Fleire månader seinare skriv Emmi atter ein gong til Leo. Og vips; så dei er i gang igjen. Fram og tilbake går orda, dei åpnar og lukkar for noko meir. Leo er i gang med eit nytt forhold. Ei stund prøver dei å overbevise seg sjølv om at dei berre er skrivevenner. Men under: tiltrekking, sjalusi, utprøving av den andre.

Det nye i denne boka er at Emmi og Leo treffes innimellom e-postane.

Kva skjer når den sjuande bølga treff? Eller den sjuande gongen dei møtes? Det er vel ikkje ei stor avsløring at det blir ein meir lukkeleg slutt i denne boka enn i Mot nordavinden.

Dette var god påskeunderhaldning for meg, Groskro var litt meir skeptisk i sin omtale av boka.